I forbindelse med Mandag Morgen sitt temanummer om helse tidligere i år, sendte vi  syv av fagforbundene som organiserer helsepersonell fem konkrete spørsmål om hvilke forventninger de har til samhandlingsreformen. Forrige gang la vi frem svarene fra Fysioterapiforbundet, denne gangen er det Norsk Radiografforbund sin tur.

Følgende fem spørsmål ble stilt:

1) Hva vil samhandlingsreformen få å si for medlemmer i ditt forbund når det skal skapes en felleskultur på alle nivåer?

2) Har du/dere egne forslag til smarte løsninger for smidigere samhandling? I så fall hvilke?

3) Den ofte omtalte “profesjonskampen” i helsevesenet blir med ujevne mellomrom brukt som eksempel på at det forekommer unødvendig dobbeltarbeid som resultat av organisasjonsområde. Har du/dere eksempler på slikt dobbeltarbeid?

4) Tungvint organisering og lite effektiv arbeidsdeling blir også nevnt som faktorer som bremser utviklingen i norsk helsevesen. Hvor finner man de tydeligste flaskehalsene i systemet, slik du/ditt forbund ser det?

5) Hva mener du vil bli den viktigste konsekvensen av Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform?

Norsk Radiografforbund ved Anna Pettersen, forbundsleder, svarte følgende:

1) En del av reformen dreier seg om å desentralisere spesialisttjenester til distriktsmedisinske sentra. Røntgen vil være en slik desentralisert tjeneste, og på sentrene kommer radiografene til å bli “spesialistene” innen røntgen. Dette vil medføre at radiografer må jobbe mer selvstendig opp mot de kommunale legene. Røntgentjenester lar seg enkelt desentralisere, og tolkning av røntgenbilder trenger ikke skje lokalt, men på sentraliserte spesialistsentra. I et slikt perspektiv vil arbeidsplassene og arbeidsvilkårene for radiografene endres.

2) Et viktig element i forhold til smidigere løsninger er at man vurderer hvilken kompetanse man trenger innenfor de ulike tjenestene, og hvordan kompetansen kan utnyttes på best mulig måte overfor befolkningen, pasienter og klientene. I kjølvannet av dette må man vurdere hvilke personellgrupper man trenger, og om arbeidsoppgaver som i dag utføres av høyt kvalifisert personell, kan utøves på et lavere kvalifikasjonsnivå uten at dette forringer kvaliteten i tjenesten som ytes.

3) Norsk Radiografforbund har eksempler på dobbeltarbeid hvor pasienter som kommer til spesialister på sykehus, gjern må “dobbeltundersøkes”, selv om det allerede er gjort undersøkelser på et annet sykehus eller et institutt. Men det handler ikke om profesjonskamp, men om manglende samhandling og koordinering.

4) Røntgen rundt om på sykehusene er typiske “flaskehalser”. Etterspørselen er større enn tilgangen på tjenester. Ressursene kunne så absolutt vært brukt mer målrettet, blant annet gjenom helseforebyggende tiltak, og med tilbud om spesialisthelsetjenester på et lavere nivå i tiltakskjeden. Et godt planlagt og strukturert utdanningsprogram/opplæringsprogram for radiografer til å kunne tyde skjelettbilder (innen ortopedi), ville ikke bare medføre en kostnadsreduksjon i tilknytning til utførelsen av selve undersøkelsen, men også i forhold til kostnaden ved oppbygging av spesialistkompetanse. Efaringer fra andre land, som England og Danmark, viser at radiografer er vel så kvalifiserte til å tyde røntgenbilder som radiologer. En endring bare innenfor dette lille fagområdet vil medføre store samfunnsmessige kostnadsreduksjoner. Men slike endringer må ikke forringe kvaliteten i tjenestetilbudet.

5) Den viktigste konsekvensen vil nok bli at helsetjenesten kommer nærmere brukerne. Men for å unngå negative senvirkninger, er det viktig at finansieringsordningen og ansvarslinjene mellom nivåene i helsetjenesten er avklart.

Les svarene fra Fysioterapiforbundet her.