I enhver organisasjon, også tjenesteytende organisasjoner, må man stille krav om årlig effektivisering. Ny teknologi, nye måter å utføre tjenestene på, strukturendringer og fornyet strategisk tilnærming bør kunne gi stadig effektivisering. Mange organisasjoner fokuserer sterkt på produktivitetsforbedringer, og måler hva de får til.Jeg er ikke i tvil om at det er et stort effektivitetspotensiale i norsk helsetjeneste, også i spesialisthelsetjenesten. Som i samfunnet for øvrig kan slik effektivisering hentes ut først og fremst gjennom:

-investeringer i ny teknologi og bygninger tilpasset nye måter å frembringe tjenestene på

-utvikle kunnskapen om både utøvelse av tjenesten, dvs selve pasientbehandlingen, og drifte virksomheten

-organisering både i mikro og hvordan rammebetingelser, styring og ledelse gjennomføres på

Selv om både måling av effektivitet og produktivitet er beheftet med mange svakheter, og forsøkene på måling har med seg usikkerhet, er det påtakelig at det ikke registreres produktivitetsvekst, og usikkerhet om helsetjenesten blir mer effektiv, til tross for alle pengene som settes inn.

I spesialisthelsetjenesten er det særlig kortere liggetid som gir produktivitetsvekst, og sikkert virkemiddel er investeringer i utstyr, forbedret diagnostisk kapasitet, og rimeligere overnattingsalternativ når pasienten er frisk nok til det. Slik det nå er, spares det på meget avkastningseffektive investeringer i pasientbehandlingen, men mye ressurser brukes til kompetanseutvikling og forskning med begrenset effektiviseringseffekt.

Mye av problemene ligger i organiseringen av tjenestene, med et betydelig ansvar høyt oppe i norsk helsevesens beslutningshierarki. Organisering og styring gjennom stadig voksende staber uten reelt resultatansvar, gir normalt dårlige og ansvarsfraskrivende løsninger. Dette kan det sies mye om, og forbedringspotensialet er stort.

Selv i kompliserte organisasjoner kan vi i samfunnet for øvrig registrere forbedringer med god visjon og god ledelse. I forrige århundre var helsetjenestens visjon ”Pasienten først!” Spør enhver helsearbeider i dag om hva ambisjonen er nå, og alle vil svare ”Budsjettbalanse!”

Det er både primitivt og naivt at dette skal løfte helsearbeidere og ledere til å levere effektivt.

Det har da heller ikke lykkes. Selvfølgelig kan en komme et stykke på vei ved å ”true” seg til redusert pengebruk. Men effektivitet kan en neppe true seg til.