Tiltakene på begge områder er motsetningsfylte, og resultatet er ventetider på behandlinger hvor det ikke burde være det, og at helsekronene ikke blir så godt utnyttet som de burde. Det er tilsynelatende vanskelig å erkjenne dette dilemma, og gå inn for tiltak som både gir effektiv rasjonering og stadig bedre utnyttelse av hver helsekrone. Effektiv rasjonering er bl.a. å unngå å stå i kø for bildediagnose eller biopsi når en mulig kreftdiagnose er stillet.

Selv om politikken har og sikkert vil omfatte tiltak som tilsynelatende skal gå rundt dette dilemma, nekte å akseptere virkeligheten, konstatere at ”det aldri har blitt brukt så mange penger som nå”, så vil politikken i det lange løp konvergere mot et anstendig forsøk på løsning. Helsetilbudene og sykehusene er så viktige for velferden i et rikt samfunn, at en regjering overlever ikke uten et bedre grep enn nå. Hvis man venter for lenge vil markedsløsninger tvinge seg frem, og løse problemene for noen. Politikkens handlingsrom er derfor begrenset.

En måte å balansere ut dilemmaene på, er myndighetsmessig å etablere en todelt finansiering, en skattebasert og en mer eller mindre frivillig forsikringsfinansiering.

Det må da defineres hva som skal være skattefinansiert helsetilbud. Iallfall må akuttbehandling inngå her. Over tid må man finne noen gode grenser mot det som er lavere prioritert og som må dekkes gjennom en forsikringsordning. Dersom staten helt og fullt legger premissene for forsikringsordningen, kan en bevare mye av den solidaritet som vi skulle ha (men ikke har) i dagens system. Forsikringsordningen måtte betales gjennom en egen premie. Den kan graderes etter ytelse som andre forsikringsordninger, og kan for noen ytelser være obligatorisk. Den delen vil da være en øremerket skatt. Graderingen i seg selv bidrar til en rasjonering som sikkert vil være bedre enn den en har i dag.

Det skattefinansierte helsetilbudet kan strømlinjes med sikte på maksimal målretting (dvs effektivisering) innenfor de behandlingsoppgavene det måtte ha ansvaret for. Da vil en virkelig kunne fokusere på å få mye ut av kronene, og overlate rasjoneringen i større grad til folks egne valg.

Jeg er overbevist om at helsetjenestene over tid, og med økende eldreandel i en rik befolkning, vil konvergere mot en todelt løsning, skatte- og forsikringsbasert. Helsepolitikken burde heller være offensiv i forhold til dette, for å kunne sikre de beste elementene i et solidarisk helsevesen overlever, og at rasjoneringen oppfattes riktig og rettferdig av de fleste.

Selv om det er mange prosesser en må igjennom før dette kan bli en god løsning, er det mye å begynne med: Sørge for å skille bestiller og leverandørrollen, omdefinere eierrollen og eieransvaret for institusjonene, presisere hva myndighetsrollen og systemansvaret innebærer. Og klargjøre hva som trenges for å bli en god bestiller, og øve seg på den krevende rollen.

Er helsepolitikken offensiv i å utvikle løsningen og ikke bare lar markedet tvinge dette frem, kan vi kanskje forlate den nåværende primitive rasjonering og manglende effektivisering. Det er en løsning for systemeffektivisering, og ikke bare effektivisere ved å presse og ”true” helsearbeidere til å springe fortere. Resultatet av det har til nå ikke vært godt, og vil neppe bli det heller.

-investeringer i ny teknologi og bygninger tilpasset nye måter å frembringe tjenestene på

-utvikle kunnskapen om både utøvelse av tjenesten, dvs selve pasientbehandlingen, og drifte virksomheten

-organisering både i mikro og hvordan rammebetingelser, styring og ledelse gjennomføres på

Selv om både måling av effektivitet og produktivitet er beheftet med mange svakheter, og forsøkene på måling har med seg usikkerhet, er det påtakelig at det ikke registreres produktivitetsvekst, og usikkerhet om helsetjenesten blir mer effektiv, til tross for alle pengene som settes inn.

I spesialisthelsetjenesten er det særlig kortere liggetid som gir produktivitetsvekst, og sikkert virkemiddel er investeringer i utstyr, forbedret diagnostisk kapasitet, og rimeligere overnattingsalternativ når pasienten er frisk nok til det. Slik det nå er, spares det på meget avkastningseffektive investeringer i pasientbehandlingen, men mye ressurser brukes til kompetanseutvikling og forskning med begrenset effektiviseringseffekt.

Mye av problemene ligger i organiseringen av tjenestene, med et betydelig ansvar høyt oppe i norsk helsevesens beslutningshierarki. Organisering og styring gjennom stadig voksende staber uten reelt resultatansvar, gir normalt dårlige og ansvarsfraskrivende løsninger. Dette kan det sies mye om, og forbedringspotensialet er stort.

Selv i kompliserte organisasjoner kan vi i samfunnet for øvrig registrere forbedringer med god visjon og god ledelse. I forrige århundre var helsetjenestens visjon ”Pasienten først!” Spør enhver helsearbeider i dag om hva ambisjonen er nå, og alle vil svare ”Budsjettbalanse!”

Det er både primitivt og naivt at dette skal løfte helsearbeidere og ledere til å levere effektivt.

Det har da heller ikke lykkes. Selvfølgelig kan en komme et stykke på vei ved å ”true” seg til redusert pengebruk. Men effektivitet kan en neppe true seg til.

Ministrene skal også diskutere problemene med økt antibiotika resistens og gjøre opp status for H1N1 og spredningen av det nye viruset.

Les mer her.

Følgende fem spørsmål ble stilt:

1) Hva vil samhandlingsreformen få å si for medlemmer i ditt forbund når det skal skapes en felleskultur på alle nivåer?

2) Har du/dere egne forslag til smarte løsninger for smidigere samhandling? I så fall hvilke?

3) Den ofte omtalte “profesjonskampen” i helsevesenet blir med ujevne mellomrom brukt som eksempel på at det forekommer unødvendig dobbeltarbeid som resultat av organisasjonsområde. Har du/dere eksempler på slikt dobbeltarbeid?

4) Tungvint organisering og lite effektiv arbeidsdeling blir også nevnt som faktorer som bremser utviklingen i norsk helsevesen. Hvor finner man de tydeligste flaskehalsene i systemet, slik du/ditt forbund ser det?

5) Hva mener du vil bli den viktigste konsekvensen av Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform?

Sykepleierne i Fagforbundet ved Sissel M. Skoghaug, sykepleier i Fagforbundet, svarte følgende:

1) At pasient og bruker skal stå i fokus – ikke for eksempel organisasjonsmodellen.

2) Mer forpliktende samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelstetjenesten, med glidende overganger slik at nivåene er nødt til å samarbeide også etter overflytning av pasienten er gjennomført. Innsagsstyrt finansiering, bestiller-/utføremodeller og enhetsorganisering er med på å opprettholde vanntette skott mellom nivåer, avdelinger og enheter. I disse tilfellene får økonomimodellene være styrende for kvaltiet og tilbud til pasienter og brukere, i stedet for at deres behov er styrende slik lovverket egentlig krever.

3) I Fagforbundet er vi opptatt av flerfaglig samarbeid. Når man er samlet i samme organisasjon bidrar dette til at eventuelle profesjonskamper eller motsetninger blir mer usynlige.

4) Ved å øle grunnbemanningen og gi tilbud om hele stillinger til ansatte vil vi få et mer stabilt og kvalitetssikret helsevesen med dyktige fagfolk som dermed ønsker å bli i helsevesenet i stedet for å flykte til andre yrker.

5) Økt fokus på kommunehelsetjenesten, eldreomsorgen og de kroniske lidelsene som øker i omfang, og dermed bort fra en markedsstyrt økonomitankegang. Det vil budra til bedre samarbeid mellom nivåer, avdelinger og enheter, og vi vil oppnå større respekt for hverandres fagfelt.

Les svarene fra Fysioterapiforbundet her.
Les svarene fra Norsk Radiografforbund her.

- Jeg vet ikke om man hadde hatt et bedre helsetilbud i Finnmark om dette lokalsykehuset tilfeldigvis lå et annet sted. Man har innrettet seg ganske godt med det spesialisthelstetilbudet som er i Alta, Karasjok og andre steder, sa Strøm-Erichsen.

Disse uttalelsene har provosert Altaværingene. Altaposten melder at lokalpolitikerne i Alta finner det urimelig at Alta som Finnmarks største by ikke får et eget minisykehus og at de oppfatter det dithen at ministeren ikke er åpen for å debattere flere løsningsalternativer for sykehustilbudet i Finnmark. Altapolitikere i begge fløyer sier nå at de er åpne for å vurdere private helsetilbud for å dekke behovene i Alta.

De private sykehjemmene har kommet best ut blant de pårørende de to årene undersøkelsen har vært gjennomført og viser seg også å være billigst for kommunen.

- Det kommer en kraftig vekst i antallet eldre, og som en konsekvens av det vil det være behov for nye hender i arbeid, sier faktaansvarlig i NHO Service Lasse K. Tenden.

E24 har laget et sammendrag her

Britt Wang i Mandag Morgen skriver denne uken i Ukebrevet om hvordan ny teknologi kan frigjøre flere varme hender. 

Teknologien er hyllevare, og løsningene er gjennomprøvd. Likevel står Norge uten en overordnet plan for hvordan vi skal skaffe nok hender i pleie- og omsorgssektoren. Om 11 år vil vi mangle rundt 15.000 helsefagarbeidere. Det vil på dette tidspunktet være nok sykepleiere, men i årene frem mot 2030 blir det stor mangel også på sykepleiere. Ny teknologi kan overta flere oppgaver.

- Tall fra både Skottland og Danmark viser til store gevinster knyttet til omsorgsteknologi. Likevel sitter Helse- og omsorgsdepartementet på rumpa. Det skjer ingenting, bortsett fra at det er bestilt enda flere utredninger, sier Tore Tennøe. Han etterlyser handlekraft fra dagens regjering generelt og fra helse- og omsorgsministeren spesielt. – Det er ikke sånn at kald teknologi skal erstatte varme hender, men metaforer som ”bestemor på anbud” har gitt Regjeringen berøringsangst, sier Tennøe, som ikke skjønner hvorfor Ap ikke har tatt tak i mulighetene.

Bruk av robotteknologi peker på en ny tendens i digitaliseringen av offentlig sektor. Tidligere er det administrasjon og styringssystemer som har benyttet avanserte it-løsninger. Nå er turen kommet til helse- og omsorgssektoren, og her ønskes sensor- og robotteknologi velkommen, ifølge en rapport som Sintef har laget på vegne av KS. Undersøkelsen viser at oppgaver knyttet til rengjøring, forflytting og løft er sannsynlige oppgaver for ”pleie- og omsorgsroboter”. 

En av årsakene til at Norge henger etter land som Danmark og Skottland, både når det gjelder å utvikle nye løsninger og å ta i bruk eksisterende teknologi, er fragmenterte forskningsmiljøer og manglende politisk styring.

- Vi har ikke noe sentralt nasjonalt miljø som kan ta på seg ansvaret, sier Åshild Willersrud, strategisk rådgiver i KS. Hun mener at dette må på plass før robotteknologi blir et hjelpemiddel i en kommende eldrebølge. KS jobber for at myndighetene skal satse på å utvikle innovativ omsorg i Norge. Så langt har Helse- og omsorgsdepartementet oppnevnt et utvalg som skal jobbe for å utrede nye løsninger for å møte fremtidens omsorgsutfordringer.  Med Kåre Hagen, instituttleder ved Institutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI, i spissen, skal det levere sine anbefalinger våren 2011.

- Jeg er redd at Kåre Hagen og hans lag jobber litt for sakte. Innen utredningen er blitt til en NOU, og når høringsrunden er over og stortingsmeldingen på plass, skriver vi nok 2013 før vi får gjort noe, sier Tore Tennøe i Teknologirådet.  Det burde i det minste vært satt i gang noen prøveprosjekter i statlig regi, sier han, og viser til skottenes erfaringer. Regnestykket viser at de får to pund igjen for hvert pund de investerer i omsorgsteknologi. Det er påfallende at utvikling av omsorgsteknologi ikke er nevnt i årets norske statsbudsjett, mener han.

Techonology Review kunne fredag fortelle at de ved Northeastern University i USA har utviklet flere rehabiliteringsroboter som skal hjelpe slagpasienter med opptrening etter slag. Ved hjelp av disse robotene vil pasienten kunne fortsette opptreningen hjemme og ikke lenger være 100% avhengig av hjelp fra fysioterapeut.

Les hele artikkelen fra Mandag Morgen her.
Les hele artikkelen fra Technology Review her.

Følgende fem spørsmål ble stilt:

1) Hva vil samhandlingsreformen få å si for medlemmer i ditt forbund når det skal skapes en felleskultur på alle nivåer?

2) Har du/dere egne forslag til smarte løsninger for smidigere samhandling? I så fall hvilke?

3) Den ofte omtalte “profesjonskampen” i helsevesenet blir med ujevne mellomrom brukt som eksempel på at det forekommer unødvendig dobbeltarbeid som resultat av organisasjonsområde. Har du/dere eksempler på slikt dobbeltarbeid?

4) Tungvint organisering og lite effektiv arbeidsdeling blir også nevnt som faktorer som bremser utviklingen i norsk helsevesen. Hvor finner man de tydeligste flaskehalsene i systemet, slik du/ditt forbund ser det?

5) Hva mener du vil bli den viktigste konsekvensen av Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform?

Norsk Radiografforbund ved Anna Pettersen, forbundsleder, svarte følgende:

1) En del av reformen dreier seg om å desentralisere spesialisttjenester til distriktsmedisinske sentra. Røntgen vil være en slik desentralisert tjeneste, og på sentrene kommer radiografene til å bli “spesialistene” innen røntgen. Dette vil medføre at radiografer må jobbe mer selvstendig opp mot de kommunale legene. Røntgentjenester lar seg enkelt desentralisere, og tolkning av røntgenbilder trenger ikke skje lokalt, men på sentraliserte spesialistsentra. I et slikt perspektiv vil arbeidsplassene og arbeidsvilkårene for radiografene endres.

2) Et viktig element i forhold til smidigere løsninger er at man vurderer hvilken kompetanse man trenger innenfor de ulike tjenestene, og hvordan kompetansen kan utnyttes på best mulig måte overfor befolkningen, pasienter og klientene. I kjølvannet av dette må man vurdere hvilke personellgrupper man trenger, og om arbeidsoppgaver som i dag utføres av høyt kvalifisert personell, kan utøves på et lavere kvalifikasjonsnivå uten at dette forringer kvaliteten i tjenesten som ytes.

3) Norsk Radiografforbund har eksempler på dobbeltarbeid hvor pasienter som kommer til spesialister på sykehus, gjern må “dobbeltundersøkes”, selv om det allerede er gjort undersøkelser på et annet sykehus eller et institutt. Men det handler ikke om profesjonskamp, men om manglende samhandling og koordinering.

4) Røntgen rundt om på sykehusene er typiske “flaskehalser”. Etterspørselen er større enn tilgangen på tjenester. Ressursene kunne så absolutt vært brukt mer målrettet, blant annet gjenom helseforebyggende tiltak, og med tilbud om spesialisthelsetjenester på et lavere nivå i tiltakskjeden. Et godt planlagt og strukturert utdanningsprogram/opplæringsprogram for radiografer til å kunne tyde skjelettbilder (innen ortopedi), ville ikke bare medføre en kostnadsreduksjon i tilknytning til utførelsen av selve undersøkelsen, men også i forhold til kostnaden ved oppbygging av spesialistkompetanse. Efaringer fra andre land, som England og Danmark, viser at radiografer er vel så kvalifiserte til å tyde røntgenbilder som radiologer. En endring bare innenfor dette lille fagområdet vil medføre store samfunnsmessige kostnadsreduksjoner. Men slike endringer må ikke forringe kvaliteten i tjenestetilbudet.

5) Den viktigste konsekvensen vil nok bli at helsetjenesten kommer nærmere brukerne. Men for å unngå negative senvirkninger, er det viktig at finansieringsordningen og ansvarslinjene mellom nivåene i helsetjenesten er avklart.

Les svarene fra Fysioterapiforbundet her.

Det er den amerikanske forskningsstiftelsen The Commonwealth Fund som gjennomfører undersøkelsen, og de ser på seks måleparametere; koordinering, kvalitetsmåling & kvalitetsvurdering, generering av lister, insentiver, tilgjengelighet, og elektronisk funksjonalitet. Målet er å “inspirere til nytenkning om helsepolitikk og danne grunnlag for informerte og ansvarlige beslutninger om helsetjenestesystemet i deltakerlandene” – altså noe å se på for den nye helseministeren.

Les hele rapporten fra Kunskapssenteret her.